Inne i "grotte 1", like ved riksvei 55. Veiens autovern ses i bakgrunnen.  Foto: Tor Erik Helgesen.

Etter en drømmedag i Hurrungane i går opprenner denne søndagen med tåke og regn. Alle forslag til toppturer blir nedstemt. Det frister rett og slett ikke.

Jeg har tidligere hørt om grotter like ved Bøvertun. Ofte har tanken vært der på å ta en tur for å se om jeg kunne finne de, men det har bare aldri blitt noe, ikke før i dag.

Grottene er merket av på turkartet Jotunheimen Vest og det er bare noen hundre meter å gå, ypperlig på en dag som denne. Vi kommer fra Sognefjellet og kjører først for langt før vi snur på Bøvertun og kjører et stykke tilbake. Like ved broa der Dumma flyter under riksvei 55 før den slår sine dråper sammen med Bøvra parkerer vi. Stier går på begge sider av Dumma, men i følge kartet er stien mot grottene på venstre side.

Vi har ingen anelse om hva slags grotter det er snakk om, men allerede ved veien får vi en forsmak. Her går elva gjennom en ca. 15-20 meter lang tunnell. Med dagens vannføring går det greit å gå tørrskodd igjennom. På oppsiden er det tagget "G1" med hvit maling. Først tror jeg det er ordinært hærverk, men forstår snart at det står for "grotte nr. 1".

Etter G1 må vi gå noen hundre meter før vi kommer til neste tunnell hvor vannet av en eller annen grunn har funnet ut at det skal flyte under bakken i stedet for oppå. G2 er betraktelig større enn G1, men som i G1 er det en tunnell hvor elva flyter gjennom. Med en mini-maglight og halvdårlige batterier kommer vi ikke så mye lenger når tussmørket omslutter oss. Elva flyter rundt føttene våre, og vi er avhengig av bedre lys, sannsynligvis ville også høye gummistøvler vært en stor fordel. 10-15 meter er alt vi kommer inn i G2.

Var dette hovedgrotten? Eller er det mer spør vi oss selv? Svaret dukker snart opp i form av G3. En litt kronglete passasje ned i et slags krater fører oss til en liten innsjø hvor vannet flyter rett ut av fjellet. Ingen tunnel eller slik, bare masse vann som siger ut av fjellet. Fra innsjøen, eller kanskje vanndam er mer presist, kommer det et tau opp, et tau med fargelagte plasthylser på av og til. Går det en undervannspassasje ned her? Det ser i alle fall ikke slik ut. Vi skal til å snu da vi blir oppmerksomme på et tau som fører oppover i mørket. Det viser seg at det går en tørrlagt tunnel (det er sikkert vann her ved snømelting og ellers stor vannføring i Dumma). Krumbøyde går vi oppover og kommer overraskende langt, sikkert en 30-40 meter innover. Det er mulig å fortsette lenger også, men ikke med de klærne vi har på oss i dag, så vi vender om. På utsiden finner vi en utgang omlag 20 meter lenger oppe enn der hvor vi snudde. Utgangen er markert med en stolpe og er ikke større enn at en voksen person må åle seg gjennom for å komme ut eller inn.
G3 er tydeligvis den lengste av grottene, og kanskje den mest brukte blant guidefirmaer, i alle fall hvis man skal dømme etter utlagte tau og annet krims krams.

G4 er et dypt hull i bakken. Vi går ikke ned, men fortsetter til G5. G5 er også en stor åpning hvor man må klyve ned. Jeg går ned og finner en ca. 20 meter lang, romslig tunnell som går på skrå nedover til man kommer ned til elva. Skal man videre her trenger man annet utstyr. Det virker som om G5 er den siste av grottene så vi vender nesen om og rusler tilbake til bilen. Det var en spennende og annerledes tur i utkanten av Jotunheimen, og vi ble enige om at her måtte vi komme tilbake en dag med riktig utstyr og utforske det vi ikke fikk med oss denne dagen.

Fascinerende farger og mønstre inne i G3. Foto Tor Erik Helgesen.

Tor Erik inne i G3. Foto: Morten Helgesen

Stummende mørke inne i G3. Foto: Tor Erik Helgesen

På vei ut av G5.